Hopp til hovedinnhold
Legg til favoritt
Vestfold

Palliasjon – leve så godt som mulig med uhelbredelig sykdom

I møte med mennesker med alvorlig, uhelbredelig sykdom, gis det ofte uttrykk for uro og angst for hva tiden fremover vil bringe. Det palliative fagmiljøet i Vestfold vil i dette innlegget belyse hva god lindring og palliasjon er. Målet er å skape trygghet og fortelle hvilken hjelp som finnes.

Foto av en utstrakt hånd

En uhelbredelig diagnose – hva nå?

I et rom på sykehuset sitter en dame og hennes ektefelle. Hun fikk for en tid tilbake diagnosen uhelbredelig kreft i tykktarmen med spredning. De har fått oppfølging fra sykehuset og kreftkoordinator i kommunen.

Nå venter de på poliklinisk time med det palliative teamet på sykehuset. En lege og en sykepleier kommer inn i rommet, og nå følger en samtale som rommer det meste av livet.

De snakker om plager, om bekymringer, om hva som er viktig fremover og om døden.  De har søkelys på det viktigste; hva skal til for at du skal leve et så godt liv som mulig med alvorlig uhelbredelig sykdom?   

Den siste tiden – trygghet og lindring

Dagene og månedene går, situasjonen er relativt stabil og kvinnen kan fortelle om et liv og dager som leves så godt det lar seg gjøre sammen med familien sin. Så snur det, hun blir dårlig og legges inn på sykehuset.

Tilstanden blir raskt verre, og familien blir tilkalt. Så er man på et nytt rom på sykehuset. Nå er også barn og svigerbarn til stede. 

Foto av kvinne som støtter døende mor med kreft.

Alles oppmerksomhet er på pasienten i sengen, på pusten hennes, på ansiktet hennes. Hun er urolig, lager grimaser, stønner, og noen drar i snoren.

En sykepleier kommer inn, går bort til pasienten og sier: «Det ser ut som om hun har vondt, jeg henter smertestillende som er ordinert av lege». Hun kommer straks tilbake, tørker svetten fra pasientens panne og gir smertestillende.

Døde hun av medisinen?

I løpet av det neste kvarteret forsvinner rynken i pannen og det kommer et fredelig drag over ansiktet. Dette gjentar seg flere ganger utover kvelden og natten. Man får ikke lenger kontakt med pasienten, men hun er fortsatt kroppslig urolig og gir tegn på ubehag.

Igjen blir det gitt smertestillende og beroligende. Så blir pusten mer ujevn, etterhvert slutter hun helt å puste. “Døde hun av medisinen?” spør de:

Sykepleieren ser på familien og sier: Nei, hun døde av sykdommen, medikamentene hjalp henne mot plagene.

Palliasjon kommer fra det greske ordet pallium, som betyr kappe – et ytterplagg som legges over skuldrene for å gi varme. Palliasjon handler om å gi pasienten trygghet, varme og håp for å kunne leve så godt som mulig i den tiden man har.

Det vil si best mulig symptomlindring, pleie, omsorg og livskvalitet til den som har blitt uhelbredelig syk. Det handler ikke bare om å lindre lidelse til døende pasienter, mange lever lenge med alvorlig sykdom.

Opioider – frykt og fakta

Mange er skeptiske til morfin eller morfinlignende stoffer (opioider). Vi har hørt skremmende historier fra USA hvor disse medikamentene ble markedsført som behandling til alt fra småskader som en forstuet ankel, tannpine og til kroniske smerter.

Til slike plager skal det ikke brukes opioider. Til palliative pasienter med sterke smerter og tung pust, er derimot morfinpreparater førstevalget. De er et vesentlig hjelpemiddel for å lindre plager og forbedre livskvalitet.

I eksempelet over ser vi at hensikten med morfin var å hjelpe pasienten til en fredelig død og lindre lidelse, ikke å fremskynde døden, ei heller å utsette den. På bakgrunn av sykepleierens kompetanse og erfaring, mestret hun å tolke signalene og lindre pasientens plager.

De aller fleste opplever god lindring med de medikamentene vi har til rådighet. Dette gjelder også lindring av angst og depresjon, kvalme, forstoppelse og søvnproblemer. I noen tilfeller vil en smertepumpe med morfin gi den beste lindring av smerter og tungpust.

Lindrende sedering – når lidelsen er uutholdelig

Det hender vi møter pasienter med uutholdelige lidelser. Pasienten kan da få såkalt «lindrende sedering». Dette er behandling med medikamenter som reduserer bevissthetsnivået. Pasienten faller i søvn, og man lindrer lidelse som ikke kan avhjelpes på annen måte.

Medikamentene doseres slik at de ikke fremskynder døden. Metoden er både klinisk, etisk og juridisk forsvarlig etter gjeldende retningslinjer.

Å snakke om døden kan gi trygghet

Det er viktig at vi snakker sammen om hva vi trenger i den siste delen av livet. Den som skal dø bekymrer seg ofte for de som skal leve videre. De som skal leve videre bekymrer seg ofte for den som skal dø.

Å snakke om det som skal skje, kan lette bekymringer og lindre smerter. God palliasjon handler om å legge til rette for dette.

Forfattere

Liselotte Wettby, sykehusprest, Sykehuset i Vestfold,
Karin A. Semb, onkolog og overlege i palliativt team, Sykehuset i Vestfold,
Ellen Sørlien, palliativ sykepleier, Sykehuset i Vestfold,
Karin Sjue, kreftsykepleier, Sykehuset i Vestfold,
Marianne Corneliussen, kreftsykepleier/kreftkoordinator, Horten kommune,
Anita Nilo, faglig rådgiver/prosjektleder, USHT-V, Sandefjord kommune.

Flere aktueltsaker