Omsorg i siste fase av livet i et flerkulturelt samfunn

Hvordan åndelig og eksistensiell omsorg ivaretas, er et viktig spørsmål i møte med en flerkulturell og flerreligiøs pasientgruppe. Det er et spørsmål som vedrører to forhold; kvaliteten i helsetilbudet og pasienters rett til et likeverdig helsetilbud. Dagens åndelige og eksistensielle omsorg i sykehus aktualiserer både spørsmål om kompetanse, organisering, hva slags tilknytning det skal være mellom spesialiststillingene som internasjonalt betegnes som «chaplains» og deres tro- og livssynssamfunn – og ikke minst hva som er pasienter og pårørendes behov og hvordan dette best kan dekkes. I dette prosjektet om palliativ omsorg er det først og fremst undersøkt hvordan det åndelige og eksistensielle tilbudet organiseres i norske sykehus i dag, hvilke spørsmål dette aktualiserer gitt en multireligiøs pasientgruppe, hvordan sykehusprester og andre samtalepartnere forholder seg til en multireligiøs pasientgruppe, og hvordan sykehusprester og muslimske samtalepartnere forstår sin autoritet som spesialister på feltet.

Funnene er publisert her:

Bråten Beret. 2019. “Døden et kirkelig anliggende” i Thoresen Lisbeth & Birgitta Haga

Gripsrud (red.): Alt som lever må dø. Døden som tverrfaglig forskningsfelt. Oslo: Scandinavian Academic Press

Grung Anne-Hege & Beret Bråten. 2019. “Chaplaincy and religious plurality in the Norwegian context“ in Tidsskrift for praktisk teologi 2/2019, Special edition/Chaplaincy.

Helsepersonell skal kunne møte pasienters behov, også på dette feltet. De kan kategoriseres som helsevesenets generalister på åndelig og eksistensiell omsorg. I tillegg har både sykehus og en del sykehjem, spesialister på området. Historisk har disse spesialistene vært sykehusprester. De har vært del av sykehuset siden de første kurative sykehusene ble etablert i siste halvdel av 1800-tallet. Slik er det fortsatt. En spørreundersøkelse foretatt til de regionale helseforetakene i 2017 om hvordan de tilrettelegger for tro og livssyn, viser at sykehusprester og diakoner med en tilknytning til Den norske kirke fortsatt har en helt dominerende rolle i ivaretakelsen av det åndelige og eksistensielle. De har tilnærmet monopol i rollen som spesialister på det åndelige og eksistensielle i sykehusene, og mandat til å betjene alle pasienter – uavhengig av tro. De har også en viktig rolle i å veilede helsepersonell og i sykehusets etiske arbeid. Sammenlignet med sykehus i vestlige land utenfor Norden, speiler dette tilbudet i liten grad tros- og livssynsmangfoldet i befolkningen. Endringer er da også på gang, men dette skjer ikke på initiativ fra nasjonale myndigheter (det finnes ingen plan for pluralisering av det åndelige og eksistensielle tilbudet i norske sykehus). Det skjer heller ikke, i særlig grad, etter initiativ fra ledelsen i regionale helseforetak eller i det enkelte sykehus. Det skjer med utgangspunkt i prestetjenestene og/eller enheter for likeverdige helsetjenester i enkelte helseforetak. På St. Olavs hospital i Trondheim har det siden 2010 vært ansatt en muslimsk kulturkonsulent i 30 prosent stilling i det som nå heter Preste- og samtaletjenesten. I denne enheten hadde de også i perioden 2015-18 en sykehushumanist ansatt i et vikariat for en av sykehusprestene. Da vikariatet tok slutt var det ikke rom for at sykehushumanisten kunne fortsette. Men sykehusledelsen har gitt sin prinsipielle tilslutning til at St. Olav skal ha en sykehushumanist. I prestetjenesten i Helse Bergen har de siden 2015 hatt en kulturrådgiver (i 50 prosent) som er buddhist, og siden 2018 en sykehusimam i 20 prosent. Mens de på Oslo universitetssykehus (OUS) siden 2011 har hatt en gruppe med frivillige samtalepartnere med ulik tro/livssyn som kan tilkalles ved behov. Disse er altså ikke ansatt. I januar 2021 har OUS, med økonomisk tilskudd fra nasjonalt hold, lyst ut en deltidsstilling som muslimsk samtalepartner for en begrenset periode.

Når helsepersonell på palliative avdelinger beskrev sine møter med pasienter med minoritetsbakgrunn, var det en tendens til at problematiske situasjoner som kunne oppstå ble forstått som resultat av kulturelle forskjeller. Dette kunne for eksempel være tilfeller der de pårørende motsatte seg at pasienten skulle vite at pasienten skulle dø – noe som ble opplevd å stå i motsetning til idealer om autonomi. Og det kunne være uenighet mellom pårørende og personell om hva som var tilstrekkelig medisinering av pasienten, der helsepersonell opplevde at pasienten ikke ble smerte-lindret tilstrekkelig. Dette er eksempler som kan være uttrykk for ulike kulturelle tilnærminger, samtidig som det kan skyldes andre ting – som at det å håndtere døden er krevende uavhengig av fødeland og bakgrunn. Poenget som drøftes i en kommende artikkel er imidlertid ikke hva som er årsaken til slike konflikter, men hva som skjer når helsepersonell tenderer til å fortolke minoritetsnorske pasienter og pårørende sine tilnærminger som et resultat av «deres kultur». Dette kan føre til antakelser om forskjell som gjør at kompetanse om menneskelige reaksjoner og relasjoner som aktiveres i møte med majoritetsnorske pasienter – ikke på samme måte aktiveres i møte med minoritetsnorske. Alternativet er helsepersonell som vektlegger fellesmenneskelige trekk i møte med minoritetsnorske pasienter og pårørende. Da brukes en åpen og spørrende tilnærming, der oppmerksomheten ikke er rettet mot antakelser om kulturelle forskjeller, men mot å «spørre og grave» for å finne ut hva pasient- og pårørendetilnærminger man oppfatter som ukjente eller uheldige handler om. Det kan altså identifiseres to ulike tilnærminger når helsepersonell beskriver betydningen av den kulturelle bakgrunnen til pasienter/pårørende – én basert på forskjell og en annen basert på likhet. Der oppmerksomhet om forskjell gir et opplevd behov for kultursensitiverende opplæring, åpner et fokus på likhet for en opplevd trygghet i at man kan bruke sin profesjonelle kunnskap og erfaring i tjenesteutøvelsen ovenfor alle mennesker uavhengig av bakgrunn. En artikkel er under arbeid med tittelen: “Death, dying and culture. Health professionals relating to immigrant patients and their next of kin”.

I forskningsprosjekter om minoritetsnorske i helse- og omsorgstjenestene er oppmerksomheten ofte rettet mot hvordan det å ha innvandrerbakgrunn gir tilnærminger som er forskjellige fra majoritetsbefolkningens. Når et prosjekt handler om omsorg i siste fase av livet i et flerkulturelt samfunn, kunne det derfor være nærliggende å bruke en forskjells-tilnærming – også til det å miste et menneske som står nær. Men en slik erfaring kan også, alternativt, utforskes som uttrykk for noe fellesmenneskelig. Filosofen Martin Buber beskriver hvordan vi alle blir til som mennesker i relasjoner til hverandre. Dette ble brukt som utgangspunkt for å fortolke erfaringer formidlet gjennom 17 intervjuer, med både minoritets- og majoritetsnorske, der den intervjuede har vært nær pårørende til en som døde. Buber beskriver to typer relasjoner. I ‘jeg-det’ relasjoner er den andre et objekt man har noe avstand til, mens ‘jeg-du’ er relasjoner der man bare er, uten avstand og definerte formål. Den ekstreme erfaringen det innebærer å følge en nærstående fram til døden, setter ‘jeg-du’ forhold på prøve: Den man er nær forandrer karakter og kan nesten bli som en fremmed. Forpliktelsen overfor hverandre blir asymmetrisk – den syke blir avhengig av den pårørende. Den pårørende blir avhengig av å stå parat. Mange av de intervjuede pleide den syke hjemme, noen helt fram til døden. Flere benyttet også sykehjem. Det å ivareta den syke hjemme er noe som nærmest ikke trenger å begrunnes – det er noe man bare gjør. Det å benytte ulike typer sykehjem, synes imidlertid å kreve en begrunnelse: Bosituasjonen er lite egnet, arbeids- og livssituasjonen til den pårørende lar seg ikke kombinere med en slik omsorgsoppgave, den pårørende ønsker ikke oppgaven, eller belastningen for familie/pårørende er rett og slett for stor. Dette var like tydelig i fortellingene til de minoritets- som de majoritetsnorske. Flere fortalte også om helsepersonell som de opplevde at fikk et nært forhold til «deres pasient». Dette var forhold der sykepleieren – for det var gjerne en sykepleier – ble forstått som personlig i sin tilnærming. Dette personlige i det profesjonelle ble understreket som rørende, som verdifullt, som verdsatt. Det kan tolkes som at det også i profesjonelle forhold finnes rom for et jeg-du-element, noe som verdsettes av de som står pasienten nær. De tidligere pårørende beskrev sorgen over at tiden beveget seg ubønnhørlig mot at den andre skulle dø og relasjonen opphøre. Det var både en unik person og en unik relasjon som gikk tapt: å miste den andre var også å miste den andres unike blikk på seg selv.

Forskningsartikkelen finnes her:

Bråten, Beret. 2020. «’Nå er han borte’. Minoritets- og majoritetsnorske om å følge en som står nær, i siste fase av livet» i Kofod, Ester Holte & Alfred Bordado Sköld (red.) (2021). Sorgens kultur, del 1: Historiske, samfundsmæssige og kulturelle perspektiver. Nordiske Udkast, 48 (2)