Skjul områdevelger
Legg til favoritt

Del 2: Legemidler ved ulike sykdomstilstander

Del 2: Lær mer om legemidler ved ulike sykdomstilstander.

Innledning

I disse modulene vil du lære mer om legemidler ved ulike sykdomstilstander. Modulene inneholder teori, filmer og relevante oppgaver. Andre øvingsoppgaver og ytterligere teori finner du i boken “Legemidler og bruken av dem 37 ºC” (Nordeng, H og Spigset, O, 2018). Nederst i ressursen finner du en kunnskapstest (Kun for Kompetansebroens samarbeidspartnere).

Denne ressursen er en del av Oppfriskningskurs for sykepleiere

Legemidler ved infeksjonssykdommer

Antibakterielle midler/Antibiotika

Antibakterielle midler (antibiotika) er legemidler som brukes til å behandle infeksjonssykdommer fremkalt av bakterier. Disse legemidlene kan inndeles etter hvordan de virker på bakterien, der noen virker på bakteriens cellevegg, mens andre hemmer bakteriens vekst. Denne inndelingen er viktig å kjenne til når ulike typer antibiotika skal kombineres ved alvorlige infeksjoner. Ved å kombinere antibiotika som angriper på ulike måter, kan en oppnå en synergistisk effekt og dermed oppnå en større effekt enn om legemidlene gis hver for seg.

Legemidler som virker på bakteriens cellevegg slik at bakterien dør, kalles baktericide legemidler. I denne gruppen finner vi viktige antibakterielle midler som penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer.

Legemidler som hemmer bakteriens vekst, kalles bakteriostatiske legemidler. Her finner vi legemidler som angriper bakteriens proteinsyntese, og legemidler som angriper bakteriens arvemateriale (fig. i boka s. 100).

De ulike antibakterielle legemidlene har et eget antibakterielt spekter, der de virker best mot enkelte bakterier. For å skille bakteriene er de inndelt i grupper etter hvordan de ser ut (figur x), hvordan de farges (gramfarging) og om de trenger oksygen for å vokse (aerobe/anaerobe). De antibakterielle legemidlene deles inn i bred- og smalspektrede, avhengig av om de virker mot noen få typer bakterier (smalspektret) eller mot mange ulike typer bakterier (bredspektret).

Antibakteriell behandling skal igangsettes kun når det foreligger en bakteriell infeksjon, og det bør tas prøver for å finne ut hvilken type bakterie som forårsaker infeksjonen i forkant av behandlingen. For å sikre optimal antibiotikabehandling, kan det også gjøres en resistensbestemmelse.

Oppgaver

  1. Forklar begrepene baktericid og bakteriostatisk. 
  2. Forklar hvorfor det er viktig å fullføre en antibiotikakur til tross for bedring etter noen dager. 
  3. Forklar hva som menes med at et antibiotikum er smalspektret og bredspektret.  
  4. Hva menes med begrepet økoskygge? 
  5. Nevn viktige årsaker til resistentutvikling. 

Legemidler ved kreftsykdommer

Cytostatika

Cytostatika kalles også cellegift og brukes for å drepe kreftceller. Cytostatika har liten terapeutisk bredde, noe som innebærer at avstanden mellom en dose som gir over- og underbehandling er liten.

Ikke alle har god effekt av cytostatika og effekten er avhengig av krefttype. Det er også forskjell hos barn og voksne, der barn oftere har effekt sammenlignet med voksne. Det er derfor vanlig å gi flere typer cytostatika samtidig, noe som kan øke antall bivirkninger. De ulike typene cytostatika virker forskjellig på cellen, og kan virke på cellens arvestoff eller funksjon. Cytostatika hemmer celledeling, og har toksisk effekt på celler i deling. Cytostatika påvirker derfor også de normale cellene og kan gi mange og noen ganger alvorlige bivirkninger. I hovedsak gjelder dette celler som deler seg raskt, i likhet med kreftceller, som slimhinneceller, hudceller, hårceller, og benmargsceller. Dette gir bivirkninger som hårtap, tørr hud, tørre slimhinner, sår, diare, benmargssuppresjon, infeksjoner osv. Enkelte cytostatika kan også påvirke hjertemuskulaturen og perifert nervevev, selv om disse cellene ikke deler seg like raskt.

Cytostatika gis ofte systemisk som intravenøst eller tabletter, men kan også gis lokalt. Når cytostatika gis som intravenøse infusjoner er det viktig at cytostatika ikke går ekstravasalt ettersom de ofte er svært vevstoksiske.

Retningslinjene for håndtering av cytostatika skal beskytte både personale, pasienter og miljø, og det er viktig at de følges.

Hovedgrupper cytostatika:

  • Alkylerende midler
  • Antimetabolitter
  • Cytostatiske antibiotika (antracykliner)
  • Platinaforbindelser
  • Planteprodukter

Oppgaver

  1. Hva menes med at cytostatika har liten terapeutisk bredde?
  2. Hvilke cytostatika må en være spesielt oppmerksom på når de infunderes, så de ikke går ekstravasalt?
  3. Hvorfor er det særlig beinmarg og slimhinner som rammes av bivirkninger ved behandling med cytostatika?
  4. Hvorfor bør gravide ikke arbeide med cytostatika?
  5. Hvilke cytostatika gir uttalt kvalme som bivirkning?

Legemidler ved hjerte- og karsykdommer

Blodpropp, hypertensjon, hjertesvikt, angina pectoris og anafylaktiske reaksjoner

Legemidler ved hypertensjon

Blodtrykket (BT) kan reduseres ved å redusere én av faktorene i blodtrykkslikningen, og legemidler som benyttes ved hypertensjon virker ved å redusere enten slagvolum (SV), hjertefrekvens (HF) eller den perifere motstanden (PM).

Blodtrykkslikningen: BT = SV x HF x PM

Diuretika kalles også vanndrivende og virker ved å hemme reabsorbsjonen av NaCl i nyrene, slik at væskeutskillingen i urinen øker (figur 10.3 i boka s 139). Dette medfører at hjertets fylningsvolum reduseres, som igjen reduserer hjertets slagvolum (figur 10.2 i boka s 139).

ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister, påvirker begge RAAS-systemet (Renin-angiotensin-aldosteronsystemet) som er ett av de viktigste systemene i kroppen for å opprettholde blodtrykket. ACE-hemmere hemmer angiotensin converting enzyme (ACE), slik at agoitensin I ikke blir omdannet til angiotensin II og kan virke på angiotensin II reseptorer. Angiotensin II-reseptorantagonister påvirker angiotensinreseptorer, slik at vasokonstriksjonen reduseres og arteriolene utvides. På denne måten reduseres den perifere motstanden (PM) og blodtrykket reduseres.

De adrenerge betareseptorantagonister (betablokkere) virker ved å hemme bindingen av adrenalin og noradrenalin til reseptorene. Dette medfører at den sympatiske effekten på hjertet reduseres, slik at perifer motstand, hjertets kontraksjonskraft og hjertefrekvens (HF) reduseres.

Kalsiumantagonister virker ved å blokkere kalsiumkanaler i arterioler, slik at de dilaterer, og dermed senkes den perifere motstanden slik at blodtrykket reduseres.

Legemidler ved hjertesvikt

Ved hjertesvikt er ikke hjertet i stand til å pumpe nok blod ut i kroppen, slik at blodforsyningen ut i kroppen reduseres. Reseptorer rundt i kroppen oppfatter den reduserte blodforsyningen, og aktiverer RAAS-systemet og det sympatiske nervesystemet for å øke blodtrykket. Ved behandling av hjertesvikt er det derfor viktig å hemme denne nevrohormonelle aktiveringen. Blant legemidlene som hemmer RAAS-systemet finner vi ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister og aldosteronantagonister. For å hemme det sympatiske nervesystemet brukes adrenerge betareseptorantagonister (betablokkere).

Legemidler ved angina pectoris

Ved angina pectoris er det iskemi på grunn av innsnevring av koronararteriene, noe som gjør at det kommer mindre oksygen til hjertemuskelen (myokard). Ved å redusere oksygenbehovet og øke blodtilstrømningen til området vil symptomene på angina reduseres. Av legemidlene som reduserer oksygenbehovet brukes betablokkere for å senke hjertefrekvensen (HF), kalsiumantagonister redusere perifer motstand, og nitrater senker det diastoliske trykket. Både nitrater og kalsiumantagonister kan også benyttes for å utvide koronararteriene slik at blodtilstrømningen øker.

Legemidler mot blodpropp

Her finner vi legemidler som hemmer trombocyttfunksjonen, trombolytiske legemidler, og legemidler som hemmer koagulasjonssystemet.

Blant legemidler som hemmer trombocyttfunksjonen, er acetylsalisylsyre den viktigste. Acetylsalisylsyre virker ved å redusere trombocyttenes evne til å feste seg til hverandre, og for å forebygge tromber kan en liten dose acetylsalisylsyre gis.

Trombolytiske legemidler benyttes til å løse opp i ferske tromber, og brukes hyppig i akuttbehandling til pasienter med nyoppstått hjerteinfarkt og alvorlige lungeembolier. Legemidlet virker ved å løse opp fibrintrådene i tromben (fibrinolyse), og kalles derfor fibrinolytika.

Blant legemidler som hemmer koagulasjonssystemet finner vi hepariner, warfarin og direktevirkende antikoagulerende legemidler. Hepariner virker ved å påvirke ulike trinn i koagulasjonsprosessen, og øke effekten av antitrombin, som er kroppens egen koagulasjonshemmer. Warfarin er en K-vitaminantagonist, og virker ved å hindre dannelsen av vitamin K-avhengige koagulasjonsfaktorer. Legemidlet benyttes forebyggende for å hindre trombedannelse. Koagulasjonssystemet kan også hemmes direkte, ved bruk av legemidler som hemmer trombin eller aktivert faktor X (direktevirkende antikoagulerende legemidler).

Legemidler ved alvorlige allergiske (anafylaktiske) reaksjoner

Ved alvorlige allergiske (anafylaktiske) reaksjoner kan pasienten få livstruende blodtrykksfall. For å gjenopprette et normalt blodtrykk gis adrenalin, som øker blodtrykket ved å stimulere adrenerge alfa 1-reseptorer og gi vasokonstriksjon.

I tillegg økes hjertets slagvolum og kontraksjonskraft på grunn av stimulering av adrenerge beta-1-reseptorer, og den glatte muskulaturen i bronkiene relakseres på grunn av stimulering av adrenerge beta-2-reseptorer. Legemidlet har rask effekt og gis intramuskulært.

Legemidler ved blodsykdommer

Legemidler ved anemi

Anemi er en fellesbetegnelse for tilstander der blodets kapasitet til å transportere O2 er redusert. Jernmangelanemi er den hyppigste årsaken til anemi, både i Norge og på verdensbasis. Jern er nødvendig for at kroppen skal kunne lage hemoglobin (Hb), et protein som frakter oksygen i blodet. Jernmangel påvises ved lave verdier av ferritin, som er et mål på kroppens jernlager. Ved jernmangelanemi er inntak av jern for lavt i forhold til behovet, slik at kroppens jernlagre er nesten tomme. Ofte er jernmangelanemi knyttet til småblødninger i magetarm-kanalen, kraftige menstruasjonsblødninger eller sykdommer som medfører at opptaket av jern er redusert.

Jern kan gis peroralt og som injeksjon, og målet med behandlingen er å normalisere jernlagrene og hemoglobinverdiene.

Oppgaver

  1. Hvordan administreres jern?
  2. Hvilke bivirkninger er vanlige ved bruk av jerntabletter?
  3. Når er det aktuelt å gi jern som injeksjoner?
  4. Hvilke pasienter er spesielt utsatt for jernmangelanemi?

Legemidler ved sykdommer i respirasjonsorganene

Legemidler ved astma og KOLS

Legemidler ved astma

Astma er en kronisk inflammatorisk sykdom, med anfallsvis pustebesvær på grunn av reversibel obstruksjon. Obstruksjonen er forårsaket av inflammasjon i luftveiene som fører til slimhinneødem (1) med økt sekresjon av slim (2) fra kjertlene i slimhinnen. Det oppstår også sammentrekning av glatt muskulatur i bronkiene (3). Disse tre endringene i luftveiene (hevelse, økt slimproduksjon og kontraksjon av glatt muskulatur) medfører obstruksjonen ved astma.

Legemidlene som brukes mot astma virker fortrinnsvis lokalt i bronkiene, og påvirker disse tre faktorene (figur s 166 i boka). De mest vanlige legemidlene er adrenerge beta-2 reseptoragonister og glukokortikoider til inhalasjon. I behandlingstrappen av astma (figur s 167 i boka) utgjør disse legemidlene de første tre trinnene.

Adrenerge beta-2 reseptoragonister virker i hovedsak ved å stimulere de adrenerge beta-2 reseptorer, slik at bronkialmuskulaturen relakseres, frigjøringen av inflammasjonsfremmende stoffer hemmes i tillegg til at karpermeabiliteten og ødemdannelsen reduseres. Disse legemidlene finnes både som korttids- og langtidsvirkende legemidler, der de korttidsvirkende har effekt allerede etter få minutter.

Glukokortikoider virker ved å undertrykke inflammasjonsreaksjoner, redusere karpermeabilitet og ødemdannelse, og øker også dannelsen av adrenerge beta-2 reseptorer. Effekten oppstår etter 2-4 t, og legemiddelet brukes fast som daglig behandling for å oppnå god astmakontroll. Glukokortikoider ved lokal administrasjon har få systemiske effekter, men kan gi soppinfeksjon i munnen. Det er derfor viktig at pasienten skyller munnen etter inhalasjon. Hos barn kan legemiddelet gi redusert lengdevekst.

Legemidler ved KOLS

Ved kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), har pasienten en kronisk luftveisobstruksjon i nedre luftveier. Legemidler som brukes til å behandle KOLS er i stor grad de samme som brukes til å behandle astma, der det i stor grad er legemidler som utvider bronkiene som brukes (beta-2-agonister, antikolinerge midler og teofyllin). Som en tilleggsbehandling til bronkiedilaterende legemidler, kan fosfodiesterase-4-hemmere (tabletter) gis daglig som vedlikeholdsbehandling ved alvorlig KOLS. Hos pasienter med de alvorligste symptomene brukes også glukokortikoider til inhalasjon.

Legemidler ved sykdommer i fordøyelsessystemet

Gastroøsofageal reflukssykdom, ulcus og obstipasjon

Legemidler ved gastroøsofageal reflukssykdom

Ved gastroøsofageal reflukssykdom strømmer surt ventrikkelinnhold opp i øsofagus, noe som medfører en betennelsesreaksjon. Årsaken er utilstrekkelig lukning av sfinkteren og økt trykk på ventrikkelinnholdet, som kan oppstå på grunn av overvekt eller graviditet.

Ved gastroøsofageal reflukssykdom er det en rekke ikke-medikamentelle behandlingstiltak, som pasienten bør prøve (hevet hodedel på sengen, redusert vekt, kosthold, unngå store måltider).

Legemidler som brukes mot gastroøsofageal reflukssykdom deles inn i tre grupper; legemidler som mekanisk hindrer refluks (alginat), legemidler som hemmer produksjon av syre, og legemidler som nøytraliserer det sure ventrikkelinnholdet.

Legemidler som mekanisk hindrer refluks (alginat) danner et tyktflytende skum når det kommer ned i ventrikkelen. Skummet legger seg oppå ventrikkelinnholdet og hindrer tilbakestrømming til øsofagus.

Blant legemidler som hemmer produksjon av syre, finner vi protonpumpehemmere og histamin H2-blokkere (se legemidler ved ulcussykdom). Protonpumpehemmere har en sterkere og mer langvarig syrehemning, enn histamin H2-blokkere, og bør derfor ikke brukes over lang tid.

Legemidler som nøytraliserer det sure ventrikkelinnholdet (antacida) fungerer som hurtig innsettende behovsmedisin, men bør ikke brukes over lang tid. Legemiddelet brukes derfor i liten grad ved gastroøsofageal reflukssykdom.

Legemidler ved ulcussykdommer

Ved ulcussykdom har pasienten et sår i ventrikkelen eller duodenum. De hyppigste årsakene er infeksjon med bakterien Helicobacter pylori og bruk av NSAID-preparater.

Ved infeksjon gis antibiotika som trippelkur (amoksicillin, klaritromycin og metronidazol), i tillegg til protonpumpehemmere. Hvis ulcussykdom er utløst av NSAID-preparater seponeres disse, i tillegg kan midler som hemmer syreproduksjonen (protonpumpehemmere og histamin H2-blokkere) gis. Disse legemidlene gis også ved ulcussykdom med annen årsak.

Legemidler som hemmer produksjon av syre, fungerer på tre ulike måter. Protonpumpehemmere hemmer pumping av protoner (H+) ut i ventrikkelen, som er det siste steget i produksjon av syre i ventrikkelen. Histamin H2-blokkere virker ved å blokkere effekten av histamin, og reduserer produksjonen av protonet H+, slik at syreproduksjonen hemmes. I tillegg fremmer H2-blokkere sårheling, slik at den lindrende effekten kommer raskere.

Legemidler ved obstipasjon

Ved obstipasjon (forstoppelse) benyttes laksantia, som kan deles inn i fire grupper:

  1. Romoppfyllende laksantia (bulklaksantia)
  2. Vannbindende laksantia
  3. Sekretorisk og motorisk virkende laksantia
  4. Andre

Romoppfyllende laksantia (linfrø, loppefrø og hvetekli) brukes forebyggende, og øker tarminnholdet samtidig som de stimulerer peristaltikken.

Vannbindende laksantia virker osmotisk, og deles inn etter effekt. Laktulose er et disakkarid, som virker ved å binde væske i tarmen og gjøre avføringen bløtere. Midlet har en langsomt innsettende effekt og benyttes som førstevalg blant annet hos eldre. Den andre gruppen vannbindende laksantia er mineralsalter, som binder vann i tarmen og stimulerer peristaltikken. Midlet benyttes for å gi en fullstendig tarmtømming, for eksempel før undersøkelser og operasjoner. Denne typen kan forverre sviktsymptomer hos pasienter med hjertesvikt, da det øker det sirkulerende væskevolumet.

Sekretorisk og motorisk virkende laksantia virker ved å stimulere tarmveggen til å skille ut væske og trekke seg sammen slik at tarminnholdet presses fremover. De vanligste midlene er sennaglykosider og bisakodyl. Hyppige bivirkninger er diaré og elektrolyttforstyrrelser.

Blant andre laksantia finner vi parafin, som er en mineralolje som smører og bløtgjør tarminnholdet. Parafin binder fettløselige vitaminer slik at de ikke absorberes, og bør derfor ikke brukes over lang tid. Midlet er ikke førstevalg mot obstipasjon. Klyster gis rektalt og øker sekresjon av væske i nedre del av tarmen. Midlet virker også bløtgjørende. Midlet har en kraftig effekt og virker raskt, men kan gi blodtrykksfall og bradykardi på grunn av stimulering av nervus vagus.

Legemidler ved nevrologiske sykdommer

Epilepsi

Legemidler ved epilepsi

Epilepsi er et symptom på ulike tilstander som fører til plutselige forbigående funksjonsforstyrrelser i hjernen. Felles for disse tilstandene er tilbakevendende epileptiske anfall, der de normale elektriske signalene mellom hjernecellene forstyrres av plutselige unormale elektriske ladninger. Det finnes flere ulike typer epileptiske anfall, og valg av anfallsforebyggende behandling er avhengig av hvilken type anfall pasienten har.

Anfallsforebyggende legemidler (antiepileptika) tas for å forebygge epileptiske anfall. De virker ved å dempe nervecellenes evne til å utløse eller videresende nerveimpulser. Dette er legemidler som tas forebyggende hver dag til faste tider og i faste doser. Doseringen bestemmes/kontrolleres ved ut fra en blodprøve som måler serumkonsentrasjonen. Antiepileptika har en rekke bivirkninger, spesielt ved oppstart av behandlingen og ved avslutning. Det er derfor vanlig med en opptrappingsplan ved oppstart og en nedtrappingsplan ved seponering. Antiepileptika interagerer med flere andre legemidler, i tillegg til enkelte mat- og drikkeprodukter.

Anfallskuperende legemidler brukes akutt for å stanse anfall. Førstevalget er diazepam, et benzodiazepin som vanligvis gis rektalt, og virker ved å dempe aktiviteten i nerveceller. På den måten stabiliseres nerveceller, slik at det skal mer til før nervesignal utløses. Et annet legemiddel som også er i bruk er buccolam munnvann (midazolam), som gis mellom kinn og tannkjøtt.

Oppgaver

  1. Når brukes anfallsforebyggende og anfallskuperende legemidler ved epilepsi?
  2. Hvordan virker anfallsforebyggende og anfallskuperende legemidler ved epilepsi?
  3. Hva er hovedprinsippet ved epilepsibehandling?
  4. Hva må gravide kvinner som står på antiepileptika være oppmerksom på?
  5. Hva er førstevalget ved fokale anfall?
  6. Hva er førstevalget ved generaliserte anfall?
  7. Hva er førstevalget ved akutt behandling av anfall som ikke går over?

Legemidler ved psykiske sykdommer

Antipsykotika, antidepressiva og benzodiazepiner

Antipsykotiske legemidler

Hos pasienter med psykoser er det påvist overaktivitet i noen av nervebanene som bruker dopamin som signalstoff. Antipsykotika virker ved å hemme denne overaktiviteten, slik at hallusinasjoner, vrangforestillinger og tankeforstyrrelser reduseres. Legemidlene deles inn i tre grupper:

  • Førstegenerasjons lavdoseantipsykotika
    • Førstegenerasjons høydoseantipsykotika
    • Annengenerasjons antipsykotika

Annengenerasjons antipsykotika brukes hyppig i dag, ettersom de gir mindre muskelbivirkninger sammenlignet med førstegenerasjons antipsykotika, men de har likevel andre bivirkninger som førstegenerasjons antipsykotika ikke har.

Antidepressive legemidler

Pasienter med depresjon har lave nivåer av serotonin og noradrenalin i visse områder av hjernen, og antidepressive midler virker ved å øke mengden av serotonin og/eller noradrenalin i synapsene i hjernen.

På den måten virker antidepressive legemidler ved å heve stemningsleiet når det er sykelig senket.

Antidepressiva deles inn etter hvordan de virker på gruppespesifikke reseptorer i nervesynapsen. De mest brukte antidepressiva i dag er selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) og serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI).

Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) virker ved å blokkere reopptak av serotonin, slik at det blir mer serotonin som kan stimulere de postsynaptiske reseptorene. Serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI) virker på samme måte, men hemmer reopptak av både serotonin og noradrenalin.

Legemidler ved angsttilstander, søvnforstyrrelser og akuttbehandling ved epileptiske anfall

Benzodiazepiner virker på spesifikke reseptorer i nervecellene, og binder seg til GABA-reseptorer slik at nervecellene stabiliseres. Det må da sterkere signaler til for å utløse et nervesignal.  Legemiddelet bør ikke benyttes over lang tid, da det er avhengighetsskapende. Effekten og administrasjonsmåten er ulik avhengig av hvilke tilstander legemiddelet benyttes til.

Legemidler ved diabetes mellitus og sykdommer i endokrine organer

Insulin, perorale antidiabetika, legemidler ved thyreoideasykdommer

Insulin

Ved diabetes type 1 er insulinproduksjonen falt bort, og insulinbehandlingen erstatter kroppens manglende insulinproduksjon. Insulin virker ved å stimulere transporten av glukose gjennom cellemembranen, og stimulere til intracellulær lagring av glukose som glykogen. Insulin hemmer også glukoseproduksjonen og nedbrytningen av fettvev.

Perorale antidiabetika

Perorale antidiabetika virker ved enten å øke kroppens egen insulinproduksjon eller bedre insulinfølsomheten. Disse legemidlene benyttes til pasienter med diabetes type 2, i tillegg til kost og livstilsendringer (figur i boka s 246).

Legemidler ved thyreoideasykdommer

Thyreoideasykdommer deles inn i lavt (hypothyreose) og for høyt (hyperthyreose) stoffskifte. Ved hypothyreose er produksjon av thyroideahormonene tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3) for lav. Pasienten behandles da med levotyroksin, som er identisk med kroppens eget tyroksin. Hvis pasienten fortsatt har symptomer, kan pasienten få liotyronin (trijodtyronin) i tillegg til levotyroksin. Ved hyperthyreose er det økt sekresjon av T3 eller T4. Årsaken til hyperthyreose er som oftest Graves’ sykdom, men det kan også være knutestruma. Pasienten behandles med legemidler, radioaktivt jod eller kirurgi. Ved bruk av radioaktivt jod eller kirurgi vil pasienten få hypothyreose. Pasienter med Graves’ sykdom vil forsøksvis behandles med legemidler (tyreostatika) i et par år, ettersom tilstanden kan gå over av seg selv. Tyreostatika hemmer produksjonen av thyreoideahormonene T3 eller T4, men har ingen effekt på utskillelsen av thyreoideahormoner fra kjertelen.

Legemidler ved smerter

Opioider og ikke-opioide analgetika

Smerter inndeles i ulike typer:

  • Nociseptive smerter
  • Nevropatiske smerter
  • Psykogene smerter
  • Ideopatiske smerter (av ukjent årsak)

Akutte smerter er vanligvis nociseptive og behandles i henhold til smertetrappen, som er basert på smertens intensitet.

Analgetika deles inn i tre hovedgrupper:

  • Ikke-opioide analgetika
  • Opioider
  • Andre legemidler

Ikke-opioide analgetika

Ifølge smertetrappen skal smerter først behandles med ikke-opioide analgetika (trinn 1). Legemidler her er paracetamol eller NSAIDs (ikke-steroide antiinflammatoriske midler). For optimal effekt av paracetamol er det viktig at dosen er tilstrekkelig, uten å være for høy. En for høy dose kan gi forgiftninger og død, fordi paracetamol har en levertoksisk metabolitt. Maksimal døgndose for en voksen person med normal leverfunksjon er 4 g. NSAIDs er en videreutvikling av acetylsalisylsyre, og øker blødningstendensen. NSAIDs kan gi bivirkninger som dyspepsi og magesår. Pasienter med astma bør ikke bruke dette legemiddelet, fordi det kan utløse astmaanfall.

Ved utilfredstillende effekt eller økende smerter kan en gå til trinn 2, som kombinerer paracetamol eller NSAIDs med et svakt opioid. På trinn 3 kombineres paracetamol eller NSAIDs med et sterkt opioid.

Opioider

Opioider brukes ved sterke smerter, og er en fellesbetegnelse på smertestillende legemidler med samme virkningsmekanisme som morfin. Opioidene er produkter fra opiumsvalmuen, der de mest vanlige virkestoffene er kodein og morfin.  Opioidene virker ved å binde seg til opioidreseptorer og hemme både opplevelsen av smerte og overføringen av smertesignalene. Opioidene hemmer også respirasjonen og hosterefleksen, og kan ved overdose gi pustestans og sekretopphopning.

Oppgaver

  1. Hvilke legemidler reduserer nociseptive smerter?
  2. Hva består de ulike trinnene i smertetrappen av?
  3. Hvilke legemidler i smertetrappen kan påvirke evnen til å kjøre bil?
  4. Hva er best å bruke når smertene har en inflammatorisk komponent?
  5. Hva er viktig å overvåke hos en pasient som har fått morfin?
  6. Hvorfor er det problematisk å gi morfin til pasienter med nedsatt nyrefunksjon?
  7. Hvilke opioider betegnes som svake opioider, og hvilke betegnes som sterke?

Legemidler ved kvalme og oppkast

Kvalmestillende legemidler

Kvalmestillende legemidler

Kvalmestillende legemidler er en fellesbetegnelse på legemidler som brukes mot kvalme og brekninger. Kvalme bør kun behandles med legemidler når symptomet er utredet, spesielt hos barn. Hvilket legemiddel som er best egnet for den enkelte pasient, er avhengig av årsaken til kvalmen.

Kvalmestillende legemidler omfatter:

  • Førstegenerasjons antihistaminer
  • Dopaminantagonister
  • Serotoninantagonister
  • Glukokortikoider
  • Antikolinerge midler
  • Nevrokininantagonister
  • Cannnabisderivater

Oppgaver

  1. Ved hvilke tilstander/sykdommer er kvalme et vanlig symptom?
  2. Hvilke legemidler anbefales til de ulike tilstandene/sykdommene?
  3. Hvorfor er kvalme et vanlig symptom etter et kirurgisk inngrep?
  4. Hva er de viktigste bivirkningene av metoklopramid og skopolamin?
  5. Hvorfor virker ikke serotoninantagonister bra mot reisesyke?

Kunnskapstest

Kunnskapstestene til denne ressursen er K+ innhold, og kun tilgjengelig for helsepersonell og studenter tilhørende helseforetak, kommuner eller utdanningsinstitusjoner som er samarbeidspartnere av Kompetansebroen. Logg deg inn med din jobb- eller student-epostadresse for å få tilgang.

Kunnskapstesten til del 2 – terapikapitler inneholder 64 spørsmål, og her har spørsmålene kun ett riktig svaralternativ.

Kravet til godkjent test er at 80 % av oppgavene er besvart korrekt. Du får resultatet av testen umiddelbart etter å ha svart på siste spørsmål. Ved å klikke på «Se svar» kan du gå igjennom hele besvarelsen og få informasjon om hvilke spørsmål som er besvart riktig og hvilke som er besvart feil. Resultatet av testene vises på “Min side”. Her vil du også finne ditt kursbevis.

Klikk her for å ta kunnskapstest til Del 2: Terapikapitler

Nordeng, Hedvig og Spigset, Olav. (2018) Om legemidler og bruken av dem. Oslo: Gyldendal.

Alle fagartikler
Meld deg på nyhetsbrev

Trenger du hjelp?